5.4.1 LEDDRESEPTORER

Leddkapselen er rikt innervert av sensoriske nervefibre. Disse forsyner ulike typer av sanseorganer. Tynne nervefibre ender som frie nerveforgreninger. De er ansvarlige for leddenes betydelige følsomhet for smerte. Tynne nervefibre ender i sanseorganer som ligner seneorganer eller Vater-Pacini legemer. Dette er egentlig leddreceptorer som informerer sentralnervesystemet om bevegelse og stilling i leddene. Kinestetisk sans er den bevisste oppfatning av legemsdelens stilling og bevegelse. Leddreceptorene er det perifere sanseapparatet for denne sansen. Forskning viser (ALF BRODAL 1981) at avleder man fra nerver fra huden som stimuleres på samme punkt med temperaturstimuli en lengre tid, opphører endeorganet meget snart å sende ut impulser, mens man ved avledning fra nerver som forsyner musklene, finner at ved et lite drag i muskelen vil det passere impulser så lenge draget opprettholdes. Disse forskjeller er, som det vil forståes, hensiktsmessige. For å kontrollen av bevegelse er ikke bare muskel- eller senespoler viktige, men leddenes egne innervasjon bringer også vesentlige opplysninger til sentralnervesystemet. Leddinnervasjonens rolle i kontrollen av motorikken synes lenge å ha vært undervurdert.

Nyere eksperimentelle undersøkelser viser at leddinnervasjonen er fint organisert, og at det finnes receptorer som gir opplysninger både om leddets stilling, dets bevegelsesretning og –hastighet, Impulser fra disse receptorer danner således grunnlaget for hva man gjerne med et fellesnavn kaller leddsans. De kommer for en stor del til bevissthet, så vi til enhver tid kan angi (med lukkede øyne) et ledds stilling og dets bevegelser. Det er nylig vist (også hos menneske) at sensoriske impulser fra muskelspolene i en viss utstrekning er med i vår bevisste vurdering av leddets stilling og bevegelser, selv om disse impulser som beskrevet ovenfor førs og fremst er viktige for den reflektoriske regulering av musklenes tonus.

Anatomisk finner man i leddkapsler og bånd en rekke endeforgreninger av sensoriske fibre. De forholder seg noe forskjellig og kan deles i 4 typer.

Noen (Nr.: I), som nesten bare finnes i leddets fiberkapsel, har en tynn bindevevskapsel. Denne omslutter en liten margkledd fiber som forgrener seg innenfor kapselen. De fungerer som langsomt adapterende mekanoreceptorer, og hver enkelt reagerer på bevegelser av leddet bare innen en viss del av dets totale bevegelsesutslag. De gir således beskjed om retningen av bevegelsen og ved variasjoner i impulsfrekvensen også om dens hastighet.

Andre receptorer (Nr.: II) som ligner de Vater-paciniske legmer, finnes bare i fiberkapselen, men er rask adapterende. De er meget sensible for raske bevegelser i leddet og synes først og fremst å gi opplysninger om slike, og være ”aksellerasjonsreceptorer”.

En annen type (Nr.: III) ligner Golgi`s senespole, har en tykk, rikelig forgrenet nervefiber, og finnes bare i leddbånd. De adapteres meget langsomt og synes først og fremst å gi opplysninger om leddets stilling.  

Den neste (Nr.: IV) receptorer utgjøres av fletninger av fine margløse fibre som antagelig er smertereceptorer ( I tillegg til de sensoriske fibre får leddene også sympatiske fibre til årene).